“Kjærlighet i koleraens tid”

Gabriel García Márquez

UT PÅ TUR, ALDRI SUR. (Mens panikken kryper oppetter beina på deg. )

Jeg er veldig stresset for tiden. De fleste som følger med på verdenssituasjonen gjennom nyhetene, er det. Ikke minst skaper helsemyndighetenes stadig nye og restriktive påbud, veldig mye stress og ekstraarbeider for mange av oss. Vi er dessuten engstelige for at våre nærmeste skal bli syke, ikke minst de gamle og de som allerede er alvorlig syke, uansett alder. Vi som jobber i helsevesenet er ekstra redde for å bli syke selv, og ikke kunne hjelpe dem som trenger oss!

– Grenser stenges, markedet stuper og folk permitteres.

I tillegg blir landegrenser stengt, og mange planlagte reiser på jobb eller i ferien må avlyses, Oppå alt dette har vi den økonomiske siden av pandemien. Flyselskaper står på randen av konkurs, hotell og reisenæringen kollapser. Et internasjonalt børskrakk større enn krakket i 2008 gir store tap for dem som har investert i fond og aksjer. Jeg møtte en dame forrige dagen som hadde tapt 2,5 millioner på en uke. Hun hadde råd til det, sa hun. Selv mistet jeg «bare» 100.000,-. Det er mye verre for dem som ikke har noe å miste, verken av penger eller inntektsgivende arbeid.

Naturen slår tilbake på oss!

– På tur med en veldig gammel venn.

Midt i alt dette maset og alle bekymringene ble jeg invitert på en ettermiddagstur med en gammel venn, i dobbelt forstand. Han er 83 år, og mye eldre enn meg. Han går med raske skritt, er rak i ryggen og litt vel stiv i overleppa. Opprinnelig en engelsk Lord, men den tittelen har han for lengst lagt i skuffen, selv om ikke alle manerene hans er det.

Denne ettermiddagen virket han veldig oppglødd i motsetning til meg. – Dette har jeg ventet på lenge sier han. – Hva da spør jeg, litt forfjamset. – Et sånt virus, my young friend, a tyrant (han blir plutselig veldig engelsk, og ser at jeg rynker på nesa) – En tyrann som tvinger oss og moderniteten i kne. Denne bråstoppen i alt som heter flyreiser, store reduksjoner i oljeproduksjon og unødvendig forbruk. Dramatiske kutt i klimautslipp, med unntakstilstander overalt.

 – Neimenn faen heller, sier jeg. – Er du gal, roper jeg. – Liv kan gå tapt, folk kan miste sine hjem. Ja. Folk har allerede dødd i tusentall. Arbeidsplasser blir nedlagt, det er jo nesten verre enn krig for vi ser jo ikke vår verste fiende engang, – dette korona viruset. Selv vår beste venn kan være vår farligste trussel!

“Det er altså mulig! Vi kan få det til hvis vi vil, og må!”

– Vi ser det allerede nå, sier han. – Miljøet blir bedre, Co2 konsentrasjonen har gått dramatisk ned i de store byene i Kina og Italia. De ser faktisk en klar blå himmel over seg igjen. Skal vi redde millioner av mennesker fra å miste livet, ja milliarder av mennesker fra å måtte flykte fra miljøskapte naturkatastrofer og overfylle f-eks Europa, så må noe skje som bryter våre fossilforbrukende eksessive vaner!

Jeg er nesten målløs! Etter en lang pause hvor gamlingen skyter fart bortover stien, svarer jeg: – Selvfølgelig ser jeg poenget ditt, men nå har vi en overhengende pandemisk fare å slåss med. Miljøproblemene har vi tross alt litt mer tid på å løse, sier jeg og dytter borti skulderen til min gamle venn. Han rykker til og skyter haken frem. Da tar jeg sats og kommer ham i forkjøpet.

– Er du blitt helt følelsesløs på dine gamle dager, spør jeg. Han dytter meg ut av balanse, med et smil. – Nei, langt ifra. Snarere tvert om. Sånne som meg ligger tynt an, nå, sier han. – Jeg er jo av de mest utsatte! Ikke er jeg bedriftseier heller med redningspakke fra staten, som vanlige folk må betale for. Men du, nok om meg da! – Fortell meg hvordan vi ellers skal kunne redde kloden da! Nå kreves det omstilling umiddelbart. Ingen vil gå til valg på sånne omstillinger under vanlige forhold. Dermed får vi et eksempel på at det nytter å si stopp, bare trusselen er nær nok i tid. Da kan vi redde oss selv og verden fra noe mye verre enn coronaviruset!

– Du er helt håpløs, sier jeg. Jeg understreker at jeg er bekymret for både denne akutte krisen og den langsommere miljøkrisen. At jeg har oppfattet ham som en moderne versjon av radikalerne Lord Plimsoll og Lord Shaftebury, som på hvert sitt felt reddet mange tusen sjøfolk fra drukningsdøden i overlastede skip, og barn fra forurensningsdøden i de engelske gruvene på 18 hundretallet. (se bildet av Shaftesbury ovenfor)

“Jeg håper at vi virkelig lærer noe enda vikigere av dette!”

– Skulle ønske det var så vel, svarte min venn. – Men mine landlige hus i England, eller slott som du kaller dem, er donert til Helsemyndighetene, og to av dem er blitt institusjoner for ungdom med psykiske lidelser. Ellers er jeg bare en fritenker. En fantast som er strandet i Norge på grunn av kjærlighet, og ikke på grunn av et virus! Men selvfølgelig håper jeg at pandemien løser seg snarest mulig, og at vi har lært noe enda viktigere av den! Jeg er også den første til å si at nå betyr “Kjærlighet i coronaens tid”, at vi alle viser kjærlighet og omtanke for hverandre i et verdenssamfunn i alvorlig krise!

– Ganske svett!

Jeg vet ikke hvorfor jeg svettet ekstra mye på denne turen med den tidligere lorden. Kanskje kom det av det nesten kyniske han sa om krisa. Eller kanskje var han bare for rask til bens for meg den ettermiddagen. I verste fall har jeg allerede fått en leieboer opprinnelig fra Kina, som prøver å ommøblere huset mitt.

Forsidebildet er ikke av et coronavirus, men av en neutronstjerne. hentet fra mydailymotivation.

Er du virkelig født, eller bare eksisterer du som et speilbilde av omgivelsenes forventninger til deg?

Innledning. (kan hoppes glatt over)

I 2009 skulle jeg holde et foredrag over utgivelsen av en psykologisk fagbok om relasjoner i et kjent forlagshus i Oslo (Aschehoug forlag). Boken handlet om utviklingen av selvet og selvbevisstheten og hvordan vi formes av våre relasjoner, og hvordan vi selv påvirker disse igjen.

Mens jeg skrev på foredraget kom jeg på hvor få av oss som virkelig lever et selvstendig og avgrenset liv. Et liv der vi treffer våre valg med en full bevissthet om hva vi gjør. En type selvstendig valgte liv, der vi også innrømmer vår avhengighet av andre, av våre foreldre, slekten, klanen, samfunnet rundt oss og det globale miljøet med luften vi puster inn.

Til min overraskelse og fortvilelse fant jeg ut når jeg tenkte på alt jeg hadde arbeidet med de siste tjuefem årene, så var det få mennesker utenom noen av mine pasienter og noen venner, som egentlig var født ennå! Joda, de hadde kommet ut av mors liv, navlestrengen var kuttet, og de var blitt såkalt voksne. Men var dette alt?

Det bør nevnes at jeg vokste opp i et multikulturelt ganske velhavende miljø, med amerikanere, briter, katolikker, jøder og jeg tror også, en afroamerikansk moderat muslim, som jobbet for NATO. Etter et økonomisk sammenbrudd pga. en konkursrytter som påførte vår families bedrift store tap, flyttet vi til et noe rimeligere sted i byen.

Her var våre nærmeste familienaboer jøder. Det skal sies at mine initialer er JEW, så jeg ble godt tatt imot til tross for min kristne bakgrunn. 😉 Egentlig spilte religion liten rolle, vennskap trumfet alt dette. Men jeg lærte i alle fall at i jødisk tradisjon dør et menneske to ganger. Første gang når hjertet stopper, og andre gang når ingen lenger snakker om deg eller husker ditt navn.

Hver og en av oss har tilsvarende flere mulige fødsler.

• Menneskets fysiske fødsel: Vår første fødsel er når vi endelig etter ca.  9 mnd. kommer ut av mors liv og navlestrengen kuttes. Da er vi adskilt fra moderkroppen fysisk, men slett ikke psyko-fysisk. Vi trenger mye nærhet, omsorg og hudkontakt for å overleve, det holder ikke bare med mat.

• Menneskets psykologiske fødsel: Vår andre fødsel kommer gradvis, etter mange måneders og års samspill med foreldrene våre, der vi oppdager forskjeller og likheter, og får bekreftet vår psykiske eksistens som forskjellig fra mor, far, søsken og andre rundt oss. Den dagen vi ser oss i speilet, peker og sier, «jeg», blir vi født psykologisk. Men denne vår psykologiske identitet er sterkt knyttet opp mot det speilbildet andre holder opp for oss av definisjoner og forventninger. Selv om vi bryter med dette speilbildet i ungdommen eller innfrir forventningene, er selvoppfatningen og selvfølelsen bundet til speilbildet. På sett og vis vil vi leve opp til det vi tror og vil at andre skal anerkjenne oss for. Vi velger, men uten den nødvendige selvbevissthet.

Menneskets eksistensielle fødsel: Vår tredje fødsel derimot inntreffer ikke før vi har forstått hvilke føringer, hvilken smerte, ja hvilken historie våre foreldre, vår familie og vår slekt bærer med seg, og som også har formet oss. Vi har erkjent våre gode sider og våre feiltrinn, våre styrker og begrensninger. Vi har simpelthen forstått hvorfor livet vårt er blitt slik det er blitt. Vi har akseptert oss selv utfra dette. Og vi har kommet til et punkt der vi ikke bare fortsetter å såkalt velge det ene eller det andre. Vi er kommet til et punkt og et veiskille der vi bevisst kan velge det vi velger, fordi vi kjenner vår historie. Dette er et eksistensielt meget viktig øyeblikk: Et eksistensielt BIG BANG har jeg kalt det!

Med viten, bevissthet og vilje kan vi velge oss ut av en familietradisjon, eller velge å fortsette den, fordi vi har evaluert den som hensiktsmessig. Vi kan bearbeide et familietraume, stoppe dette traumets tause transport til netse generasjon. Vi kan velge å endre oss, og ikke nødvendigvis fordi andre ønsker det av oss. Men fordi vi selv ønsker det i dypet av vår selverkjennelse.

Dessverre er de fleste av oss bare født to ganger. Vi mangler mot eller anledning til å gjennomgå det siste erkjennelsesmessige svangerskapet. Sånn sett er vi som blåkopier som aldri egentlig har tatt ansvar for å realisere vår originalitet.

La oss håpe noen av oss klarer å ta dette spranget i 2020.