Feeling alone in the world, and wanting to abandon life

In rather big words, we can say that; Life is holy, Life is nature’s gift to us. Some will also say that it’s God’s gift to both ourselves and our parents. Then it seems contradictory that so many want to give away this gift, leave life, preferably die. According to the WHO, worldwide one of us takes his or her life every 40 seconds. About three times more men than women.”

Many uf us feel this despair.

You may yourself know in your circle of friends or family, someone that have chosen this tragic solution. I do. You may even yourself have had such thoughts, but never acted upon it. Most people have. Worldwide, according to some uncertain statistics, there are most suicides in Guyana in South America, – about 40 self- killings each year, per 100,000 inhabitants. Then North Korea, and South Korea, with 38.5 and 28.9, respectively, suicide per. 100,000.

Contrary to this gloomy picture, according to WHO’s statistics, Antigua and Barbuda have no registered suicide. Barbados apparently has only 0.3 people who kill themselves each year per 100,000, Pakistan 3.1 Norway 9.3 and the United States has according to WHR, Worlds Health Ranking, 12.8 per 100,000 residents. In another overview, Greenland is at the top of the suicide statistics worldwide with 116.9 deaths out of 100.000 Greenlanders.

Many feel abondoned in life, and want to abandon it.

But these are statistical numbers, some gloomier than others, but anyway they are numbers and not “living people.” However, if you are from a country with relatively few suicides, and yet have lost a parent, brother or sister, boyfriend or friend, there is little comfort in the fact that the suicide rate is low. I weekly meet many who do not want to live more.

These people, or rather our colleagues in managing life as best as they can, touch and engage me! And they have my full respect. That does not mean I am glorifying such a fundamental and irreparable act that suicide implies. But I always try to make the persons I’m talking with, to understand why there’s been such a serious darkness in their life.

Only that way I think it’s possible to recognize the desire to get away from it all.  This is a wish, that usually always is accompanied by shame, difficult and contradictory feelings or bad conscience. That alone, does not make the desire to die less.

An open dialogue, a true conversation.

It’s the open dialogue about all these hurting, contradictory feelings, and the conversations about life and death, thoughts, feelings, and actions, that makes the red thread in the relationship. It’s through this dialogue that we together try to make a new foundation in life, or a new leg to stand on. Admittedly both unstable and awkward at the start, unfortunately very often for a much longer time than that too.

Nevertheless, we develop a dialogue that makes it possible to feel less alone with what really hurts in life. And also the reasons why the person wants to abandon it. It is also meant to be a conversation that will enable you to look at yourself, your feelings, thoughts and actions in a new perspective.

A New leg to stand on.( Museum of Broken Relations, Zagreb)

Why do you want to die?

Suicide has many causes. Serious physical pain and incurable illness may be two of them. You may also be so angry with somebody close that you not only want to get away from them, but also want to punish them with guilt and shame.However, this is not a very common cause.

               People like you and me, fortunately not yet in these statistics

You may also feel harassed and injured, beaten and abused, and think that the reason for this is your own mistakes and deficiencies. This kind of causes occur much more often. Or you can be degraded and bullied at school and in your job to an extent that makes you sure that nobody likes or loves you anymore. You may also have begun to hate yourself, not least your appearance, that part of you that the others first notice when they meet you.

  Strong self-reproach

What do Professionals and non- Professionals think about the problem of suicide.

When therapists and health professionals and a sample of the population in Norway were asked what they meant caused suicide, there were very few who emphasized relationship issues as decisive. (Hjelmeland, H. and Knizek, B. L. 2010)

Hjelmeland and Knizek claim that surprisingly many in the field of mental health care (students, nurse assistants) believe in the myth that it increases suicide danger to talk about suicide. Fortunately, the survey showed that the majority of the interviewed meant that suicide could be prevented by conversation.

An example of a therapeutic conversation that seems to work

Here the researchers emphasize that the prerequisite for such a conversation lies in establishing an understanding alliance where there are no limits to what can be talked about. Then, it’s very important that the therapists know their own attitudes to people with suicidal problems. This is so because it will affect both the conversation and the outcome of it. (Ibid.) The fact however that so few in the survey put great emphasis on relationship problems, troubled at least me.

A relational perspective on the issue of suicide

Thomas Joiner and his book about suicide

Psychology professor Thomas Joiner, on the other hand, thinks otherwise. In his theory of suicide, he emphasizes relational causes as two of the three most important triggering factors. The ground floor of suicidal thoughts is intense mental pain, or “psychache”, as he calls it. (Joiner, T. 2010)

This pain is linked to the feeling of being a heavy burden on the people around you. Secondly, this pain is associated with the experience of lacking belonging to anyone or a group. You feel isolated, and all alone with yourself in the world. The third factor of Joiner is fearlessness. You are not afraid to die. And several times you have been close by.

The experience of a serious psychic wound ,ending in a dramatic relational shock. ( Museum of Broken Relations, Zagreb)

Freedom of Choice?

Then shouldn’t you and I be allowed to decide for ourselves whether we want to live or die? In general, I support this principle. I will never blame anyone for having decided to die. As I’ve already said, there are always very personal reasons why someone desires to abandon life.

But from my experience, the problem of suicide and suicidal attempts is that such destructive actions represent some kind of harsh networking, ie intersubjective actions involving a whole network of people around the one who decide to die.

As such, this becomes a form of raw communication, where the communicator never hears the response.

Unfortunately he or she will never hear your response if you really knew why he did not manage to live anymore.

When the main character in the relational drama disappears.

And when the main character in this drama leaves or is lost, it becomes much more difficult to find out what human feelings this family, these relatives and friends have triggered within the suicidal or dead member. This knowledge would however, seem very important to obtain for all the affected individuals around the “main character”.

Not least, it would be important for the dead to experience that the others really understood how he or she had experienced life towards the end. Secondly, it would be necessary to get confirmation from the others that, because of what they now knew about the main character, it was no wonder that the desire to die had been so strong.

In addition, it would be crucial to hear that the others regretted what they had contributed to making life so unbearable. That’s of course how we professionally can work with the family and network, where the suicide attempt does not end with death. In advance, we need to have acknowledged and related to suicidality in our thinking, as a problem developed in an interpersonal setting. Then it will follow naturally to try to solve the problem in the same relations, – before the protagonist chooses to leave it for good.

And yes, in this perspective the originally Greek tragedy figure, the protagonist, can be conceived as a character bringing forward some knowledge that the whole group, the antagonists and the choir need to know. And if you are completely alone in the world without family and friends, the therapist or the group must in the start function as your network, until you are confident enough to associate with new friends or collegues.

Before all this, the first step back to life can be that a friend or colleague or a any person available, dares to talk to you. Perhaps also a non-overly involved relative, or family member.

Just a small sense of being understood can create an experience of not being altogether a strain to others, and entirely alone in the world. That in itself, may reduce the risk of new attempts.

Feeling a little bit less sad and lonely after a friend’s visit and some conversation. Can you and I be such a friend?

As a psychologist, following the line of thinking above, I think the way forward can be improved by professional guidance as well. Both individual therapeutic conversation and/or family related and group based conversation. These conversations should be led by a professional who can communicate, both with you and possibly other key members in your circle of apparent friends.

Yet, the persons closest to you on a daily base, are far the most important, in this life of yours that ultimately has become unbearable. It is the people, it’s us that you most often encounter, that can make  difference.

Talking to you when you’re down, is to stretch out a hand. Reminding you that we can be together in this. And you, who don’t want to live anymore, also have an important message to this rather sparse network around you. You have in fact been caught up with some hopelessness that is not just about your own depression.

In my experience, there are more persons around you, carrying some of this pain in secret.

Talk together!

Starting to talk about this through your experiences, is beginning to heal not just yourself, but your whole network. Therefore, your story is not only important to be shared and confirmed for yourself. It is equally important for the others, so that they understand their own history and their limitations.

“Melancholy,” by Edvard Munch.

This may sound rather harmless when I put it this way. But it does not feel like this when you’re in the middle of a crisis.

Then it may feel much more dangerous than throwing yourself from a cliff or an airplane. If a conversation about suicide feels worse than being killed in a fall, I can tell that, with a therapist on your back as a conversational guide, you’re jumping with a parachute that most likely will open before you crash into the ground.

Believe it or not, – your absolutely worth it! I can tell from many years experience with people that had totally lost belief in themself and the world, – but still live today, very glad they didn’t end it when they originally had planned to. Still uncertain? However, – give yourself an opportunity to test this claim of mine!    Tired, depressed, sad and lonely? Start at ground zero.

Selvmord og følelsen av å ikke holde ut lenger.

Med litt store ord kan vi si at; -livet er hellig. Livet er naturens gave til oss. Noen vil også si at det er Guds gave til både oss og foreldrene våre. Da kan det virke motsetningsfylt at så mange ønsker å gi fra seg denne gaven, forlate livet, helst dø. Ifølge WHO tar et menneske livet av seg hvert 40 sekund i verden.

Mange av oss dør på denne måten.

Du kjenner kanskje selv en i din vennekrets eller familie som har valgt denne tragiske løsningen. Det gjør jeg. Du har kanskje også selv hatt det i tankene, men aldri gjort alvor av det. De fleste har. På verdensbasis er det ifølge noe usikker statistikk flest selvmord i Guyana i Sør Amerika med 40,2 selvdrap pr. 100.000 innbyggere. Deretter kommer Nord-Korea, og Sør Korea, med henholdsvis 38,5 og 28.9 selvmord pr. 100.000.  Gloomy statistics of personal and relational tragedies

I motsetning til dette dystre bilde har, ifølge WHO’s statistikk, Antigua og Barbuda ingen registrerte selvmord. Barbados har angivelig bare 0,3 personer som tar livet av seg pr. 100.000, Pakistan 3,1 Norge 9,3 og USA ligger ifølge WHR, Worlds Health Ranking på 12.8 pr 100.000 innbyggere. I en annen oversikt er det Grønland som topper selvmordsstatistikken på verdensbasis med 116,9 dødsfall av hundretusen.

   People like you and me, fortunately not yet in these statistics

Men dette er statistiske tall, – noen dystrere enn andre, men like fullt tall og ikke «levende mennesker». Er du imidlertid fra et land med relativt få selvmord, og likevel har mistet en forelder, bror eller søster, kjæreste eller venn, er det liten trøst i at selvmordsraten der er lav.

   To avoid suicide it seems that your country must be like Antiqua and Barbuda on this photo.

Ta kontakt og snakk med han eller henne. Prøv å forstå.

Jeg møter selv ukentlig mange som ikke ønsker å leve mer. Disse menneskene, eller rettere sagt kollegaene våre i livsmestring, rører og engasjerer meg og har min fulle respekt. Det betyr ikke at jeg glorifiserer en slik fundamental og uopprettelig handling som selvmord innebærer. Jeg prøver heller ikke å idyllisere livet.

Uutholdelig livssmerte kan også handle om sykdom og fysisk tap, fra The Museum of Broken Relations, Zagreb.

Men jeg prøver alltid å få den jeg snakker med til å forstå hvorfor det er blitt et slikt alvorlig mørke i livet.

Bare på den måten tror jeg det er mulig å anerkjenne ønsket om å komme bort fra alt sammen. Dette er et ønske som det vanligvis alltid følger skam, vanskelige og motstridende følelser eller dårlig samvittighet med. Det i seg selv gjør ikke ønsket om å dø mindre.

En åpen samtale

Det er denne åpne dialogen om alle disse vonde og motstridende følelsene, det er samtalene om livet og døden, tankene, følelsene, og handlingene, – som er bindemiddelet i relasjonen. Det er gjennom denne dialogen vi sammen prøver å gi livet et nytt fundament, et nytt ben å stå på. Riktignok ustøtt og vaklevorent i starten, ofte dessverre mye lengre enn det. Ikke desto mindre en dialog som gjør det mulig å føle seg litt mindre alene om det som gjør så vondt, og som er årsaken til at personen vil bort fra livet. Det er også en samtale som skal gjøre det mulig å se på seg selv, sine følelser, tanker og handlinger i et nytt perspektiv.

 Eksempel på en samtale om det vanskelige, som fungerer.

Selvmord har mange årsaker. Fortvilelse over og forferdelige plager på grunn av sykdom er en av dem. Du kan også være så sint på dine nærmeste at du ikke bare vil bort fra dem, men også vil straffe dem med skyld og skam. Dette er likevel ikke en veldig vanlig årsak. Du kan i tillegg føle deg trampet på og skadeskutt, misbrukt og mishandlet, og tenke at grunnen til dette er dine egne feil og mangler. Denne typen årsaker forekommer mye oftere.

Du kan føle deg ertet og mobbet på skolen eller arbeidsplassen, sikker på at ingen lenger liker eller er glad i deg. Du har kanskje selv også begynt å hate den du er, ikke minst utseendet ditt, det de andre aller først legger merke til når de møter deg.

Hva tenker helsepersonell, politikere og folk flest om dette temaet?

Når behandlere og helsepersonell og et utvalg av befolkningen ellers i Norge, ble spurt om hva de mente selvmord skyldtes, var det imidlertid svært få som la vekt på relasjonsproblemer som utslagsgivende. (Hjelmeland, H. og Knizek, B. L. 2010)

Hjelmeland og Knizek hevder på bakgrunn av undersøkelsen sin at overraskende mange også innen psykisk helsevern (studenter, hjelpepleiere) tror på myten om at det øker selvmordsfaren og snakke om selvmord.

Heldigvis viste undersøkelsen at de aller fleste mente selvmord kunne forebygges ved samtale. Forskerne understreker at forutsetningen for en slik samtale ligger i å etablere en forståelsesfull allianse der det ikke er grenser for hva det kan snakkes om. Da er det viktig at behandlerne kjenner sine egne holdninger til personer med selvmordsproblematikk, fordi dette vil påvirke både samtalen og resultatet av den. (ibid.) Men at så få i undersøkelsen la stor vekt på relasjonsproblemer bekymrer meg.

Forholdet til andre mennesker er avgjørende.

Psykologiprofessor Thomas Joiner, har imidlertid, i sin forskning og teori om selvmord vektlagt relasjonsperspektivet, som to av de tre viktigste utløsende faktorene når det gjelder å ta sitt liv. Han tar utgangspunkt i opplevelsen av intens psykisk smerte. Smerten knyttes for det første til følelsen av å være en tung byrde for menneskene rundt deg. For det andre knyttes denne smerten til opplevelsen av manglende tilhørighet. Du føler deg isolert, og egentlig helt alene med deg selv i verden. Den tredje faktoren til Joiner er fryktløshet. Du er ikke redd for å dø. Og flere ganger har du vært nær ved.

  Thomas Joiner og hans relasjonelle perspektiv på selvmordproblematikk

Kommunikasjon der den som uttrykker seg ikke får oppleve responsen.

Skal ikke mennesker ha lov til å råde over sitt eget liv, og velge seg ut av det? Prinsipielt sett er jeg tilhenger av en slik sjølråderett. Jeg vil aldri bebreide noen for å ha besluttet å dø. Som sagt er det alltid subjektivt sett gode grunner for at noen ønsker seg bort fra livet.

 Krass kommunikasjon det er vanskelig å svare på for noen som helst.

Men utfra mine erfaringer er problemet med selvmord og selvmordsforsøk at denne type destruktive handlinger er nettverkshandlinger, dvs. intersubjektive handlinger som involverer et helt nettverk av mennesker rundt den som dør. Sånn sett blir dette en form for krass kommunikasjon, der den som kommuniserer aldri får høre gjensvaret. En mørk grav er ikke nok.

Og når hovedpersonen i dette relasjonsdramaet blir borte, blir det dessverre vanskeligere å få tak på hvilke menneskelige følelser som dette nettverket av familie, slekt og venner har trigget hos det døde medlemmet. Denne kunnskapen ville vært viktig å få tak på for alle de berørte individene rundt hovedpersonen.

           Installation of an Axe, in the Museum of Broken Relations, Zagreb.

Vi trenger stemmen til den selvmordtruede.

Ikke minst ville det vært viktig for den døde å få oppleve at de andre tok til seg og forsto hvordan han eller hun hadde opplevd det mot slutten. Dernest ville det vært nødvendig å få bekreftelse fra de andre om at, utfra det de nå visste om hovedpersonen, var det slett ikke så rart at ønsket om å dø hadde vært så sterkt. I tillegg ville det vært avgjørende å få høre at de andre beklaget det de hadde bidratt med for å gjøre livet så uutholdelig.

Forebyggende samtaler der viktige personer rundt deg også er tilstede.

Slik kan vi fagfolk selvfølgelig jobbe med familie og nettverket der selvmordsforsøket ikke ender med døden. Men da må man først ha erkjent og forholdt seg til suicidalitet som problematikk oppstått i et mellommenneskelige rom. Da vil det også følge naturlig av dette å forsøke å løse problemet i det samme rommet, – før hovedpersonen velger å forlate det for godt.

Noen mennesker er deprimert på en særdeles farlig måte, når det gjelder for omgivelsene å fange opp hva som skjer, før det uopprettelige skjer. Det er de såkalte “smilende depresjoner”, mennesker som nesten alltid er blide og hyggelige når du møter dem. Og i tillegg  dypt ulykkelige og triste mennesker, som får en opptur, med handlekraft nok til å gjøre slutt på seg, hvis det plutselig oppstår en ny skuffelse.

Sårt og trist, og umulig for deg og oss å finne ut sammen hva vi kunne gjort for å gitt deg håpet tilbake..( Museum of Broken Relations, Zagreb)

 – Venn eller kollega,- ta kontakt

Snakk med den utsatte i krise, men kom dere fort vekk fra det farlige sporet .

Det første steget tilbake til livshåp kan være at en venn eller god kollega tør å snakke med deg. Kanskje også en ikke altfor sterkt involvert slektning, eller et familiemedlem. Bare en begynnende følelse av å bli forstått, kan skape en opplevelse av at man ikke er helt alene i verden og ikke bare til bry. Det i seg selv reduserer faren for nye forsøk.

Vi trenger også fagfolk til å hjelpe til med kommunikasjonen.

Som terapeut tenker jeg at veien videre ikke er like lett uten også en profesjonell medspiller. Dette bør være en fagperson som kan kommunisere, både med deg og eventuelt andre viktige nøkkelpersoner i kretsen rundt deg. Likevel er det vi som befinner oss i din nærhet, som er de viktigste akkurat der og da. Det er oss du oftest støter på i dette dagliglivet som er blitt uutholdelig for deg.

Å snakke med deg, er å strekke ut en hånd. Minne deg om at vi også kan være sammen om dette. Dessuten har du som ikke ville leve lenger, et viktig budskap til dette litt glisne nettverket rundt deg. Du har på sett og vis fanget opp en håpløshet som ikke bare handler om din depresjon. Etter min erfaring er det flere rundt deg som bærer på noe av denne smerten i det skjulte.

Tilheling, ikke bare av deg som vil bort fra alt, men også de andre som svikter.

Å snakke om denne gjennom dine opplevelser er å begynne å hele ikke bare deg, men hele nettverket rundt deg. Derfor er din lidelseshistorie, ikke bare viktig for deg selv å få delt og bekreftet av de andre. Den er like viktig for de andre, for å at de skal forstå sin egen historikk og sine begrensninger. Det handler ikke om skyld, men å få tak på den smerten som ofte ordløst er blitt overført den som tar sitt eget liv, og av følsomhet tar den på seg som sin byrde.

Samtalearbeid med dine relasjoner kan hjelpe mer enn bare deg,

Alt dette kan kanskje høres tilforlatelig og ufarlig ut. Det er det da også vanligvis, slik jeg har opplevd det. Men det føles ikke sånn når du er midt i krisen. Da oppleves det som mye farligere enn å kaste seg utfor et 300 meter høyt stup. Hvis en samtale om selvmordstanker med dine nærmeste og venner føles enda verre enn det, kan jeg føye til at, med en terapeut som samtaleguide, hopper du i hvert fall i det med en fallskjerm som løser seg ut før du knuses mot underlaget.

 Se også: Tired, depressed, sad and lonely? Start at ground zero.