Fra store begreper til små enkle ord.

I noen land kan du verken si det du mener om politikk eller religion uten å bli forfulgt, fengslet, eller drept. Ikke engang innad i familien din kan du si det du mener, uten å risikere å bli fordømt, avvist, eller utstøtt.

I andre land derimot er det nærmest ingen grenser for hva du kan mene, si, eller gjøre, uten at noen egentlig bryr seg. Du har frihet til alt, men føler deg likevel ikke fri.

Grunnleggende rettigheter som mennesker.

Frihet og visse grunnleggende menneskerettigheter henger unektelig sammen. Dette er de ”store” grunnleggende rettighetene rundt menneskets ukrenkelighet. Rettigheter som tilkommer ethvert menneske, uansett rase, kjønn, religion eller annen status. Disse handler først og fremst om forholdet mellom individet og staten. (FNs Menneskerettserklæring av 1948)

I humanisten Virginia Satirs familieterapibok fra 1964 lanserer hun det jeg vil kalle “den lille menneskerettighetserklæringen”. Hennes såkalte Fem friheter dreier seg først og fremst  om forholdet mellom individet og familien, – og mellom deg og meg.  De lyder slik, og jeg har uthevet de tre som er mest relevante i denne sammenhengen:

– Friheten til å se og høre det som er i   stedet for det som burde være, var eller kommer til å bli  

– Friheten til å føle som du gjør i stedet for det du burde føle.  

– Friheten til å si det du tenker og føler  i stedet for det du burde tenke og føle.  

– Friheten til å be om det du ønsker i stedet for å vente og se om du får det.  

– Friheten til å ta sjanser på egne vegne i stedet for alltid å være på den sikre siden. (“Conjoint Family Therapy.”)

Hvordan kommuniserer vi denne friheten?

– et eksempel fra hverdagen.

Melanie og Colin sitter på toget til flyplassen. Colin har spandert en tur til Paris på Melanie, som trettiårspresang. Det har kostet ham litt mer enn han har råd til, og han har bekymret seg for økonomien deres i Paris. Han har prøvd å holde dette skjult de siste dagene og heller delt Melanies fryd over den nært forestående ferieturen deres. Nå er også han veldig fornøyd der de sitter på toget sammen. Glemt er også de økonomiske bekymringene.

Intetanende Melanie smiler med hele seg, og lener seg mot togvinduet. Hun holder Colin i den ene hånden, mens hun får øye på en nydelig villa, med stor hage, badebasseng og en poppelallé som fører til hovedveien et stykke unna. – Colin, se på det vakre huset og den store hagen, sier hun henført. – Tenk om vi kunne på bo på et sånt sted. Barna våre som kunne leke i den deilige parken, du og jeg i bassenget på kveldsbading, alle selskapene .. Melanie blir helt borte i drømmen sin.

– Jeg synes du skulle konsentrere deg om det vi har nå og turen vår til Paris, sier Colin, bryskt. Melanie, slipper hånden hans, rykker tilbake og senker hodet. Så blir hun veldig stille. Etter en stund dytter Colin borti henne. – Hva er det med deg da? – Ingenting, svarer Melanie. – Jeg trodde du skulle være glad i dag jeg, sier Colin. Hun svarer ikke.       – Men der tok jeg visst feil, legger Colin til mutt. Så trekker han seg bort fra henne. Etter en ny lang pause med lukkede øyne, og et ansikt nærmest mimikkløst, retter Melanie seg opp. – Jeg har ikke noe lyst på denne turen, jeg. Jeg vil hjem!

Hva skjer med dette unge paret, som plutselig  forandrer seg til et eldre bittert ektepar? Hvorfor sporer det av mellom dem på en dag der de begge kunne hatt det ganske fint. Burde de ikke begge gi hverandre retten til å si det som ligger dem på hjertet. Burde de ikke begge gitt hverandre ihvertfall tre av de fem frihetene Satir snakker om? Jeg kommer til dette senere i artikkelen.

Når legges grunnlaget for det rettighetsbaserte frihetsbegrepet?

 Måten vi møter andre på gjennom livet er noe vi i stor grad lærer som barn. Har du en truende og bøllete far, og en forsiktig unnvikende mor, er det store sjanser for at du enten blir vikende og underdanig eller like bøllete og truende som faren din. Dette behøver ingen av oss embetseksamen i psykologi for å se.

Vi lærer å kommunisere og oppføre oss i måten vi selv blir møtt på som mennesker, særlig i våre første leveår. Er relasjonen preget av stor respekt for vår egenart, er dette en holdning det er lett for oss å bringe videre til andre senere. Det samme vil dessverre også relasjoner preget av likegyldighet, manglende tilstedeværelse, eller invaderende overbeskyttelse.

– Prestasjonsjaget og det å være styrt av det ytre. 

Er kommunikasjonen positiv men svært prestasjonsorient med mye måling, kontroll og ytre press vil dette lett føre til dyp indre usikkerhet og en konkurransepreget egosentrisk og stressende væremåte senere i livet.

Prestasjonspreget kommunikasjon synes i stor grad å prege vestens mentalitet for tiden.  Men det å gjøre barn til objekter for familiens vellykkethet, eller objekter for eget  selvrealiseringsjag, er risikabelt for selvfølelsen.  Det kan nok til en viss grad styrke  den ytre selvfølelsen, men hva med den indre selvfølelsen? Hva med friheten til å være den du er, når du ikke presterer? Barn og unge i vår kulturkrets føler dessverre at dette ytre presset går utover både helsen og trivselen.

Det finnes heldigvis også en annen måte å forholde seg til barnets prestasjoner på. Her er et eksempel:

I barnehagen leker Elias og vennen på fire år. De hopper ned på et bord og lander i en haug med puter. ”Se på meg nå” roper Elias til den voksne. Den voksne retter hele sin oppmerksomhet i det øyeblikket mot Elias. Med ansiktet deler hun hans litt skrekkblandede fryd og hans intense glede i spranget. ”Oj du flyr jo nesten du Elias! Det der så skikkelig gøy ut.” Vi legger merke til at hun ikke konsentrerer seg om prestasjonen, – så langt eller så høyt han hopper, så flink han er til å hoppe. Den voksne toner seg isteden inn mot følelsen til Elias, søker å gjenkjenne den i seg selv, og dele og bekrefte den. Heri anerkjenner hun Elias. Hun gir verdi til hans opplevelse. (Løvlie Schibbye& Løvlie 2017, s.58)

En klar kritikk av vår tids manglende respekt for barnets ukrenkelighet.

Eksempelet over er hentet fra boken ”Du og Barnet, – om å skape gode relasjoner med barn.” Den er skrevet  av A.L Løvlie Schibbye, og Elisabeth Løvlie, og nylig utgitt på Aschehoug Universitetsforlaget.

”Du og Barnet” handler dypest sett om hvordan vi i måten å forholde oss til barnet på, kan få en sannere opplevelse av barnet ut fra barnets egen indre verden. Siden barnet er avhengig av at den voksne gjenkjenner og speiler barnets  opplevelser, ytringer og intensjoner, er dette også den eneste muligheten for barnet til å få et sannere forhold til seg selv.

Som forfatterne påpeker, må det derfor skapes  rom for møter mellom voksne og barn, der begge deler en opplevelse av nærvær.

I slike “her og nå øyeblikk” bør kommunikasjonen ikke bare være instrumentell, med et mål for øyet, å få barnet til å spise opp maten sin, legge seg, eller bli klar for barnehagen. Kommunikasjonen bør være der for øyeblikkets skyld, for kontaktens egen del.

– Møter som forener barnets indre og ytre verden i et deg og meg, – og et vi.

Møtene det er snakk om mellom voksne og barn, enten det gjelder mor og far, barnehageassistenten eller mormoren, blir en slags stopp i tids og produksjonsstrømmen. Det blir til møter mellom to opplevende mennesker i et bevegende ”nå.”

Det bevegende eller det som ”beveger” er ikke produksjonen og målrettetheten. Det er følelsen av å være forstått som seg selv, gjennom et vi, som er sammen om å dele hendelser og opplevelser her og nå.

Dette er øyeblikk eller stunder der de to, gjennom barnets opplevelse, og den voksnes gjensvar, får muligheten til virkelig å bli kjent med hverandre på nært hold.  Bare gjennom slike møter vil erkjennelsen av den andre kunne skape grobunn for genuin gjensidig anerkjennelse.  Møter som gir barnet en indre bekreftelse på seg selv, gjennom muligheten for å kunne dele sine følelsesuttrykk og opplevelser med den voksne.

Slike sterke møter er dessverre sjeldne i en travel tid som vår. Men de er helt nødvendige for å hjelpe barnet til å få tak på seg selv i ulike situasjoner. Det er bare i disse relasjonserfaringene, ansikt til ansikt med barnet, og via kroppsspråk og en forsiktig åpent undrende ordutveksling at det blir mulig å anerkjenne barnets opplevelsesverden.

-Å slukke «lyset».

Boken gir mange gode eksempler, slik som dette med lille Fredrik som er på tur med barnehagen. Den lange kjeden av småbarn har akkurat gått forbi en gravemaskin:

”Se!”, sier han med lysende begeistring og opphisselse, ”en traktor!” Fra vårt perspektiv er jo dette en klar invitasjon til å dele begeistring, fascinasjon og glede, sier forfatterne. Men den voksne som går foran stanser ikke. Hun fortsetter å gå, og svarer med flat stemme: ”Det er ikke en traktor det der Fredrik, det er en gravemaskin.” Den lille gutten faller litt sammen og begeistringen ebber nærmest ut av ham. Han snur seg litt forvirret mot den fine gule gravemaskinen. Den voksne kan ha hatt en litt dårlig dag, eller hun kan ha hatt gode, pedagogiske hensikter,- å lære Fredrik forskjell på en traktor og en gravemaskin. Det sørgelige fra vårt perspektiv er at guttens utspill nærmest blir rasert av den voksnes tilsvar. ” (op. cit s.25-26)

– Å dø litt dag for dag.

 Jeg har ofte tenkt at det å bli ungdom og voksen handler mye om den langsomme døden. Ikke først og fremst fysisk. Mest når det gjelder entusiasmen i å utforske verden med et åpent blikk. I det å møte andre mennesker med barnets vitalitet og tillitsfullhet. I det å være ærlig på hva du føler og opplever på innsiden.

Når du er barn strekker du vanligvis armene ut mot verden og vil omfavne den med hele deg. Hvis du ikke tar på alt du kommer over, og kikker inn i de voksnes ansikter med klare, vidåpne øyne, så kravler og går du både høyt og lavt. Du berører, smaker, og lukter på verden. Ikke minst søker du trygghet og bekreftelse på at din lekende oppdagelsesferd i verden er fullt ut legitim og bra.

Dette handler ikke om ikke å lære om det som kan være farlig hjemme, og ute. Det handler om at barnets impulser og lek, ikke fordømmes, men blir anerkjent for det de er.

Jeg ser deg, hører på deg, tror på deg, og anerkjenner deg.

I praksis handler mye i boken ”Du og barnet” om å gi barnet tillitt til og trygghet på alle de ulike følelsene som kan dukke opp når du for eksempel er ny i barnehagen, litt utafor på skolen, og når mor og far kommer stresset fra jobb, og storesøster til alt overmål har kjærlighetssorg. Interessant nok mener forfatterne at, i disse genuine møtene mellom voksne og barn, kan også den voksne lære mer om seg selv. Dette fordi det dreier seg om såkalte gjensidige og likeverdige møter.

– Subjekt-subjekt perspektivet.

Gjensidigheten og likeverdet ligger ikke i at barnet og den voksne er fullt ut likestilte når det gjelder roller og ansvar i situasjonen. Likeverdet ligger i det faktum at begge er opplevende, tenkende, og eksistensielt sett strevende menneskelige subjekter.

De er begge subjekter underlagt den allestedsnærværende lengselen etter å bli anerkjent som den du er, uansett alder og bakgrunn. Her viser forfatterne til filosofen Hegels begrep om begjæret som nettopp søker anerkjennelse, i møtet med den andre. Og da er det ikke først og fremst snakk om en ytre bekreftelse på ”facebook-value”. En slik anerkjennelse falmer fort og kan sannsynligvis aldri mettes.

Det er tilfredsstillelsen av lengselen etter den indre anerkjennelsen det rettes søkelyset mot gjennom hele boken. Det er muligheten for å oppdage og anerkjenne den ”du og barnet” dypest sett er, som jeg oppfatter som veien og formålet med kapitlene i boka. Det samme er alle de livaktige møtene den beskriver underveis. Fokus er riktignok på barnet, men den voksnes forhold til seg selv og sine opplevelser med barnet, vil alltid være en del av barnets ytre og indre opplevelser av seg selv.

– Nøkkelbegreper i relasjonsforståelsen.

Bokas klare eksempler både fra hverdagslivet, og fra barne- og voksenlitteraturen, er til stor hjelp for leseren til å gjenkjenne situasjoner. Men også til å forstå hva disse møtene egentlig handler om ut fra bokas nøkkelbegreper, opplevelse, deling, refleksjon, tilknytning, utsortering, undring, anerkjennelse og selvavgrensning. (se: http://anerkjennelse.com)

Disse begrepene er i stor grad utviklet innenfor relasjons-psykologien til Anne Lise Løvlie Schibbye, den ene av forfatterne. (Kfr. “Relasjoner,” 2009, og “Familien, tvang og mulighet”, 1988) Den er også anvendt i flere sammenhenger i bøker om litteratur av Elisabeth Løvlie. (kfr. “Stillhet og Støy”, 2006, “Tro på litteratur,” 2013)

– Hjernen kan ikke være alene.

Begge trekker de veksler på den nye hjerneforskningen som startet på begynnelsen av 2000 tallet. Også her på nevro- psykologisk basis kan det påvises en tydelig interaksjon mellom barnets og den voksnes hjerne. Når barnet mangler relasjonserfaringer med nære omsorgspersoner, eller kvaliteten på relasjonen er dårlig, skader det utviklingen av barnets hjerne.

– Du kan ikke snakke med barn på samme måte som med voksne.

Barn er mye mer tilstede her og nå, med hele seg, – med kropp og følelser, oftest uten ord og forklaringer. Derfor blir det også ofte vanskelig for oss som voksne å komme helt på bølgelengde med dem. De henvender seg til oss i større grad med vitaliteten, entusiasmen og stemningen de er i, enn med beskrivelser, begrunnelser og forklaringer på hva som skjer med dem.

Mange av oss kjenner igjen samhandling mellom voksne og barn som en begynnende gledesfylt, fin og åpen sti. Vi følger barnet langt på vei og det går egentlig ganske bra en god stund. Men plutselig er det som om stien bøyer av og blir veldig krokete, og pang så havner vi i et villnis vi tydeligvis ikke kommer ut av. Hva skjer da? Det er lett å bli stresset og skylde på at barnet er vanskelig, gi det negative merkelappe og definisjoner. Eller å si;  ”hva var det vi sa, om å klatre opp i det treet. Høh….du lovte å komme å spise når jeg ropte!”

Forfatterne er nøye med å understreke at vi voksne ikke alltid klarer å henge med. Vi gjør forståelig nok en god del feilpasninger underveis i kommunikasjonen  Når vi imidlertid merker på barnet at vi har sporet av,  er det en trøst at det fint går an å komme på banen igjen, og reparere det midlertidige bruddet i forholdet.  Dette forutsetter likevel en varhet i oss på hvordan et barn kan uttrykke sine følelser  i ulike  situasjoner.

– Å kjenne oss selv og egne grenser, og samtidig anerkjenne barnet.

 Hvis vi nettopp da har tilgang på når vi selv var barn i en lignende situasjon, og husker følelsen og fortvilelsen vi havnet i, er det et godt utgangspunkt. Hvis vi samtidig innser at vi blander vårt eget behov for effektivitet, med barnets behov for å få være i den gode flyten i leken og den viktige utforskningens tjeneste, er det enda bedre.

Da kan vi også gi barnet anerkjennelse for hvor moro det er å f.eks leke i badekaret, selv om det er sent på kveld. Samtidig kan vi sette en stopper for sprutingen, ved å løfte barnet opp av karet og minne det om leggetiden. Kanskje kan vi også si at det blir for sent for pappa å lese på sengen hvis vi ikke får på pyjamasen fort nå. Dermed har vi både bekreftet barnets rett til å ønske å fortsette å bade, samtidig som vi som ansvarlige voksne setter en grense for hvor lenge.

– Inderlige møter i motsetning til overflatiske.

Overflatiske møter kan være stressende og slitsomme og gå oss på nervene, fordi de ikke har seg selv som mål. Du vil mest ut av dem og til et annet sted, derfor låser de seg lett, eller gir liten næring til den gode selvfølelsen. Dypere møter er ikke uten intensitet og nerve de heller. Men nerven er av en helt annen kvalitet enn den overflatiske. Den treffer det du føler, i roten av selve opplevelsen.

Når kontakten som oppstår i slike situasjoner treffer deg, blir det ofte stille. Det er som når en trekkfugl med stort vingespenn har fløyet i mange dager, og plutselig slutter og flakse. Den møter et kjent landskap under seg, som den lenge har lengtet etter. Kanskje uten helt å vite det selv til og med. Endelig kan den slippe seg ned mot dette etterlengtede underlaget. Når trekkfuglen øyeblikket etter lander og får fast grunn under føttene, har den kommet hjem! Akkurat som barnets opplevelse som lengter etter gjenkjennelse og anerkjennelse.

Opplevelser er som fugler, vanligvis flyktige og svevende. De må bokstavlig talt lande for å hente seg inn igjen. Bakkekontakten er med andre ord avgjørende for neste gode svev. For oss mennesker er den avgjørende for selvfølelsen. Men som boken bærer vitnesbyrd om, kan vi ikke i min språkbruk lande uten at det er et annet opplevende jeg der, å lande sammen med!

– Mot en dypere forståelse av hva som er viktigst i møtet med andre mennesker.

 Psychological Universe har lenge etterlyst eksempler på et nytt og sannere menneskebilde. En oppfatning av hvem vi er, som ikke bare ytre vellykkede kjendiser og maktmennesker med tilgang på media får formidle til oss. Tanken har vært at vi trenger andre og bedre menneskemodeller å sammenligne oss med enn disse få.

Men for å vite i hvilken retning vi skal se, trenger vi bidrag til en mer nyansert forståelse av hva som er viktigst for oss i møtet med andre. Boken ”Du og barnet” er et vesentlig bidrag i den retningen. Ikke bare gir den en forenklet teoretisk forståelse av barn. Den tilbyr også en verktøykasse i form av nøkkelbegreper for å omsette forståelsen i praksis, neste gang vi møter et barn.

Ifølge forfatterne må vi klare å gå bak alt det ytre som skjer i møtet med barnet, Vi må peile oss inn mot barnets egen opplevelse. Vi må prøve å se barnet, fra barnets eget ståsted. Vi må også prøve å høre på barnet, både i og bak ordene. Ikke minst må vi øve oss på å anerkjenne og bekrefte det barnet formidler i møtet med oss.

Dette klarer vi best hvis vi samtidig makter å skille mellom våre egne behov som voksne og barnets behov der og da. I tillegg kan det som nevnt være veldig nyttig å våge å kjenne på hvordan vi selv hadde det i en lignende situasjon som barn.

– Å lytte bak ordene.

”Thomas er tre år og skal være med på en av sine første turer med barnehagen. Da de har gått hundre meter, kommer det høyt og tydelig fra gutten: ”Nå er vi langt fra barnehagen nå!” Ingen svarer. Ingen lytter. Han gjentar sin observasjon. Fortsatt ingen svar. Thomas gir seg ikke. Tilslutt svarer en liten jente foran ham: ”Ja, nå er vi langt fra barnehagen, nå Thomas…!” Det ser ut til å berolige ham, og han trasker videre. ”(op. Cit s.66)

Men ingen voksne følger opp guttens kommentar, fortsetter forfatterne, og lurer på hvordan vi best kunne svare denne lille gutten. Ved å forestille seg flere mulige indre scenarier i gutten, ville en måte å svare han på, ta utgangsbegreppunkt i et tilknytning.

Kanskje ble Thomas litt utrygg fordi han ikke helt har oversikt over hva som vil skje når mamma skal hente ham og han er på tur. Eller om de i det hele tatt skal tilbake til barnehagen. Kanskje trenger han en ekstra forsikring på hva som skjer i nærmeste fremtid. Noe sånt som: Når vi kommer inn i skogen skal vi sette oss ned å spise. Så skal vi synge litt, se på trærne og kanskje maurene som bygge store tuer. Etterpå skal vi gå tilbake til barnehagen, der mamma eller pappa kommer og henter deg….. Dette ville i så fall være en måte å sikre guttens følelse av trygg tilknytning selv på ukjent ny grunn.

– Trange eller vide rom å være sammen i, – og tenke i.

Filosofen Kierkegaard skulle engang svare på hva ”Ånd” er for noe. Litt forenklet oversetter jeg hans svar slik: ”Hva ånd er? Ånd er Selvet! Å hva er så Selvet? Selvet er et forhold. Et forhold som forholder seg til seg selv, eller det i forholdet som forholder seg til seg selv.

 Dette Kierkegaardske uttrykket for Ånden og Selvet, beskriver etter min oppfatning treenigheten som boken ”Du og barnet” er opptatt av. Ikke bare danner du og barnet to separate individer. De to utgjør også en relasjon. Denne relasjonen forholder seg til både deg og barnet, og dette gjensidige vi, som opplever noe sammen.

Men ikke bare det. Treenigheten viser også til et forhold, som gjennom den voksnes bevissthet og avgrensning reflekterer over hver enkelts bidrag til, og forutsetninger for denne relasjonen.

Dermed skapes noe vi kan kalle et tredimensjonalt rom for møtet. Og på dette punkt er det psykoterapeuten i meg som snakker. For i et slikt rom er det plass til både barnet og den voksnes opplevelser og tanker. Det enten barnet er din sønn eller datter, eller pasienten din som trenger å hente opp igjen glemte opplevelser og skjulte minner fra en barndom som dessverre var altfor trang for å gi plass til dem.

Fra retten til å være seg selv som barn, til menneskerettigheter.

Alt begynner i det små, tenker jeg. Men vi vet at “det små” i stor grad preges av “det store”, – kulturen og subkulturen, dvs. familietradisjonene som vi vokser opp i. Spørsmålet er da hvor vi skal begynne. Gode kulturelle og politiske endringer tar tid.

Kanskje må vi selv ta grep i de små øyeblikksvise møtene med barna rundt oss. Se hva vi kan bidra med på kort og litt lengre sikt. Det gjelder ikke hvem som helst heller. Det gjelder den generasjonen som etter hvert selv overta skal styre og stell i landet.

I Norge legges det stor vekt på barnehagens funksjon som omsorgsgiver og oppdrager. Det legges opp til at barnehagen i samarbeid med familien, skal gjøre barnet trygg på seg selv. Barnet skal  utfolde seg i lek, lære å fungere sammen med andre, og ta aktivt del i fellesskapet. (Rammeplanen 2011, Kunnskapsdept.)

Her har professor i førskolepedagogikk Berit Bae i sin forskning og sine arbeider lagt den overnevnte relasjonsforståelsen til grunn for opplæringen av vordende førskolelærere. ( Bae, B.  2005,2006) Særlig legger hun vekt på barnehagens evne til å gi rom for barnets rett og mulighet for medvirkning i barnehagen.

Dette er slik jeg ser det en vesentlig del av barnehagens funksjon  som en såkalt danningsarena for barnets senere samfunnsengasjement. Det danner også grunnlaget for å gjøre barnet i stand til senere å forvalte sine demokratiske rettigheter og plikter.

Boken “Du og barnet” siterer innledningsvis den amerikanske psykologen Carl Rogers som engang sa; ”When someone really listens to you it feels damn good!” Så spør jeg meg: Kanskje var grunnen til at Carl Rogers brukte ordet ”damn” i denne sammenhengen at den type oppmerksomhet og tilstedeværelse det her er snakk om, er det så “fordømt “lite av ellers i livet?

– Hva slags rettigheter og friheter og hvilke tilsvar?

La oss nyansere de tre uthevede frihetene jeg har hentet fra Satir. Sette dem inn i en kontekst der gjensvaret spiller en vesentlig rolle for om vi opplever oss berettiget til å føle, se, og høre det vi gjør. I lys av det Løvlie Schibbye og Løvlie vektlegger i sin bok, vil det nettopp være den voksnes måte å respondere på, som er avgjørende for barnets selvopplevelse og reaksjon. Hvis det barnet sier mottas på en måte som skaper skam, skyld eller selvbebreidelser, kanskje til og med aggresjon, hjelper det lite om vi i prinsippet vektlegger ytringsfrihet.

 ”Friheten ti å si det du tenker og føleri stedet for det du burde tenke og føle” (Satir 1964), må dermed også møtes med en åpen, bekreftende og undrende væremåte. Den langsomme litt undrende væremåten er helt avgjørende for å få barnet til å tydeliggjøre seg.

Når barnet får tid og rom nok til å gjøre seg tydelig for deg, blir det også tydeligere for seg selv. Dette er selvavgrensningens kjerne, og forutsetningen for evnen til å kommunisere på en god måte som voksen.

– Avslutning med Colin og Melanie.  

Hva ville Colin som satt sammen med kjæresten Melanie på toget, kunne ha svart henne da hun kommenterte drømmende den store villaen med poppelalleen som suste forbi togvinduet deres? Hvis han hadde kunnet gi slipp på seg selv et lite øyeblikk, og heller surfet litt sammen med Melanie på hennes fremtidsfantasi, ville de kanskje ha unngått den veldige nedturen deres.

Han kunne for eksempel sagt at ”å ja, den hagen så fin ut for barn.” At huset virket alle tiders til en stor familie, og til ulike sammenkomster. Hvis han bare hadde fulgt henne litt mer inn i forestillingen hennes, ville han kanskje også fått vite at hun egentlig var fornøyd med livet, slik hun og Colin hadde det.

Så hadde hun kanskje til og med tatt seg i det selv, og sagt til Colin at hun satte veldig pris på denne trettiårsgaven. For hun visste jo at de ikke hadde så god råd for tiden. Hun kunne ha lent seg inntil ham, eller han kunne dratt henne inntil seg og klemt henne. Så hadde de muligens begge følt seg sett og hørt, -en menneskerett det ikke er gitt å få gratis her i livet.

En menneskerett som det må arbeides finstemt og bevisst med fra barnet er liten, til det som  voksen kan ta aktivt del i samfunnsutviklingen, med sin egen stemme. En stemme som under de rette betingelser kan bli til mange fler. Dette særlig i land som sårt trenger denne type kommunikasjon for etter hvert å vokse seg til modne, trygge stater for dem som bor der. Og landene omkring!